søndag, oktober 24, 2004

eg har sje bestemt meg heilt ennå...

I går tok impact, ungdomsmøte i babtiskkirka helt av. Som Audy sa, det var ekstra ekstra spesielt. I det siste har Gud svart på så mange av mine bønner at jeg blir helt glad. I går var det bror til Håvard, mannen til Petsumai som talte, Øyvind. Jeg ble fascinert over livet hans. Som 15-åring hadde han reist til bibelskole i sarons dal i Kvinesdal, etter å ha bestemt seg for at jeg vil bli misjonær. Han hadde det klart allerede da, og i 10 år nå har han gjort alt for å nå målet sitt. Neste år reiser han og Petsumai som misjonærer til Thailand. Det var helt utrolig flott å høre på hvor bra han har brukt livet sitt. Da han var 18 reiste han til Danmark. Jeg er litt usikker på hva han gjorde der, men jeg tror han jobde som ungdomsarbeider i en kirke eller noe lignende det, og så studerte han 3 år i Australia uten å være der. Poenget er at han forberedte seg hele livet på å nå målet sitt. I år lærer han thai. Og han oppfordret oss til å gjøre det samme. Ikke bare ta det som det kom, men ta et valg, sette seg et mål og følge det. Vie livet sitt til Jesus.

Jeg vet ikke hvor enig jeg var med ham. På en måte var jeg superenig, det er ingenting mer jeg vil enn å følge Guds plan for meg, og vie hele livet hans til Gud. Men når han remset opp muligheter til å gjøre dette (er fullt mulig jeg misforsto, jeg vil ikke kritisere for det var et av de beste møtene jeg har vært på) var det enten med å bli misjonær, tjene masse penger å gi til misjon, lede lovsanggrupper, bli ungdomspaster eller andre klare typiske "kristne yrker" . Og hvis du ikke visste hva du skulle bli skulle du bli lærer. Jeg mener at Gud har en plan med alle, og vi har like stor bruk for søppeltømmere som pastorer. Dessuten er det viktig at det er kristne mennesker i alle grupper som kan være der som lys for de andre. Likevel traff det meg ganske i hjertet. Selv er jeg usikker på hva jeg vil bli, noen ganger vil jeg bli noe skikkelig stort, redde verden, bli politiker eller bistandsarbeider, filosof, fredsmegler, miljøforkjemper eller statsviter, men så ofte tenker jeg nei, det blir å tenke litt for høyt, jeg blir heller lærer. Så hehe...det traff meg litt det ja. Og kanskje var det en beskjed fra Gud om at jeg skulle tørre å satse høyt og stole på at Gud vil lede meg og være med meg i alle problemer og gleder som måtte oppstå. For det vet jeg jo at han vil; Herren er min hyrde, jeg mangler ingenting. Men det er da veldig lett å si det, men det er likevel helt utrolig skummelt og vanskelig og sleppe seg helt over i Hans hender. Selv om det ikke bør være det, jeg mener: mine små, blå, senebetente hender, eller Guds store fullkomne altvitende kjærlige hender. Valget bør jo ikke være så utrolig vanskelig, men det er det da. En lærer er utrolig viktig også, tenk hvor mange av fremtidens mennesker enn lærer kan påvirke synet til. Men jeg tror nok kanskje likevel det lå en utfordring til meg der.

Jim nevnte den kvelden at han følte at noen kom til å få et budskap den kvelden, at akkurat da skulle noen få et kall, en klarhett i hva som lå der og brente men vi ikke visste helt hva var. Erik snakte i tungetale, og Øyvind mente han sa det samme som Jim hadde sagt.

Jeg gikk til forbønn. Thomas først. Så jeg. Vi stilte oss der de som virkelig ville gi livet sitt til Gud skulle stå. Jeg lover, det er ingenting mer jeg vil, det er bare så utrolig vanskelig å vite hva jeg skal gjøre. Hva som er kallet mitt. Jeg ber om at Gud må vise det til meg, men det er så vanskelig å vite hva som kommer fra Gud, hva som kommer fra meg og hva som kommer fra djevelen. De ba for meg. Jeg ba for meg selv. Etter en lang stund kom der en tanke opp i hodet mitt. En litt absurd tanke, og jeg kan jo på ingen måte si om det virkelig var fra Gud. Men det var det eneste som kom til meg der jeg sto. Det skulle vært en linje innenfor videregående skoler, en linje ala musikk dans og dram, helse og sosial og medier og kommunikasjon. Der studieretningsfagene var kristendom, religion, filosofi og livssyn. Som en gratis bibelskole, tidlig i livet som gjorde at du lærte å sette spørsmål og få de rette verdiene og klarhet i hvem du er og hva du bør velge videre.

Da jeg hadde gått å satt meg igjen, satt jeg og ba, og når jeg åpnet øynene tror jeg 90% av alle på møte var oppe til forbønn. Spesielt inspirende var det å se en gjeng unge gutter, tipper de er rundt 14 år gamle, stå der å ta i mot Guds kjærlighet. Etterpå snakte jeg med Jim (ungdomspastoren) og han sa at han hadde tenkt på meg da han tidligere hadde sagt at han hadde en følelse av at noen ville få et kall. Dessuten hadde det vært en veldig sterk opplevelse da han ba for meg. Dessverre vet jeg ikke om jeg følte det like sterkt. Jeg kjente Guds nærvær, men jeg fikk ingen større klarhet, inget aha, det skal jeg gjøre.

Så i dag har jeg tenkt endel på hva jeg skal gjøre. Mine planer de siste åra har jo vært å jobbe et halvt år, gå et halvt år på South American Studies der jeg lærer alt om kultur, språk, historie, religion, samfunnsforhold osv der nede. Disse kunnskapene vil jeg bruke til enten bistandsarbeider der nede eller lærer om det her hjemme. Men i det siste har jeg også tenkt veldig mye å gå på bibelskole et år, eller ta en dts, fordi jeg da føler jeg vil få klarhet i mitt liv, både meg selv og med Gud (som kanskje går litt på det samme) Jeg kan aldri glemme Fjemsens råd: Sannheten finnes inni deg selv. Men jeg føler ikke jeg kan gjøre begge deler. Jeg føler jeg bare kan ha et typisk kjekt år, jeg har ikke råd til flere. Der kommer alle bekymringene...hva med å stole på Gud?

Da jeg var på arena i år, i dagene før jeg ble kristen, bestemte jeg meg sånn hallveis for at hvis jeg ble kristen skulle jeg gå på Ansgar bibelhøyskole i Kristiansand på Interkulturell forståelse. Og så ble jeg jo kristen da. Så i dag så jeg litt mer på denne skolen. Det var jo egentlig helt perfekt for meg. Første året med filosofi, og så generelt mer om andre kulturer, religioner og mer om kristendom. Alt det jeg egentlig vil studere i et, jeg følte det bare var meg. Problemet er bare denne misjonærdelen. Før jeg ble kristen var jeg opphengt i at det finnes bare en Gud. Alle verdens religioner tilber egentlig den samme guden, de bare tilber ham på forskjellige måter. Jeg var også veldig usikker om det virkelig fantes bare en vei til Gud, med tanke på alle de forskjellige menneskene, boforholdene og kulturene som finnes rundt om i verden. Jeg var veldig i mot å prøve å tvinge vår kultur, og dermed også vår kultur over på andre kulturer. Nå er ikke religion og kultur helt det samme, men det henger tett i sammen. Jeg vet ikke helt hvor mange av disse tankene jeg ennå har, men de ligger der fortsatt. Det sier kanksje noe om hvor svak troen min er. Og det er kanskje her hele problemet ligger. Jeg tror ennå ikke kan identifisere meg i lovsangen til Rudi Myntevik, selv om jeg er lenger på vei:

Du har ødelagt mitt liv,
mitt kjedelige, håpløse liv,
du har latt meg møte deg,
nå fins det kun en vei
Det jeg nå har gjort, er å skrive ut søknaden til South Americans studies. Så tar jeg Ansgar etterpå. Hvis Gud vil, hvis han gir meg klarhet i at det er veien å gå, gjør jeg det. Det tar bare 12 dager før jeg får svar fra South Americans studies. 12 dager. Snakk om å bestemme meg fort. Skummelt. Men jeg må bare stole på Gud.

Ingen kommentarer: